Etter å ha lest kapittel 5 og 6 i Erstads bok gjør man seg mange tanker om hvordan eget læringssyn egentlig er? Dersom man skal drøfte innføringen av ikt i skolen er det blitt veldig klart for meg at jeg først må få på plass eget syn på læring. På side 118-119 viser Erstad til den tradisjonelle forståelsen av klasserommet og organisering av elevene. Videre problematiserer han dette med rammevilkårene, noe som jeg mener er essentielt i denne diskusjonen. Hvor er sentreringspunktet i læringsaktivitetene?( Elev eller lærer?) Videre vil et vesentlig spørsmål for meg og jeg tror på egen skole være: Danner pedagogikken grunnlaget for arbeidet med digitale læringsressurser? Og ses læringsressursene i nær sammenheng med innhold i læreplaner og arbeidsformer? Blir ikt kun et verktøy for dokumentasjon eller nyttiggjør vi oss av mulighetene innen simulering, analyse, evaluerings og formidlingsverktøy og digitale muligheter? Er det manglende kompetanse og kunnskap om hva som finnes av muligheter som hindrer utvikling eller er hovedproblemet infrastruktur på egen skole?
Videre synes jeg Erstad berører noe meget interessant, nemlig begynneropplæringen. Med ubegrensede muligheter må vi kanskje tenke nytt og videre om dette viktige feltet. Datamaskinen, med dens skriveprogrammer7tekstbehandling, åpner nye muligheter for læreren. I denne sammenhengen vil den pedagogiske bruken av ikt være essensielt. I tillegg vil dette med å tilpasse og differensiere undervisningen få økt aktualitet. Her mener jeg det ligger et stort og uforløst potensiale, som vi må ta i bruk. Læringsstrategier nevnes spesielt i K06 og dette sett i sammenheng med ikt vil være en forutsetning i arbeidet med digital kompetanse. Dette viser bare noen få innfallsvinkler i dette store spørsmålet.
Avslutningsvis vil jeg påstå at dersom vi ikke åpner opp vårt tradisjonelle syn på læring og endrer fundamentalt holdning til ikt som verktøy for læring, så blir også i fremtiden målet å lære seg word( teknisk), men ikke som verktøy for dybdelæring.
onsdag 18. mai 2011
onsdag 11. mai 2011
Kollektiv verus individuell skole?
Når vi drøfter dette med utfordringer knyttet til innføringen av ikt i skolen, er artikkelen til E. Irgens i boken kompetent skoleledelse meget god. Her belyses skoler med individuell praksis og kjennetegn på skoler med stor grad av kollektive løsninger og fokus på skolen som enhet. På bakgrunn av modellen til Covey(1990), som illustrerer forholdet mellom drift og utvikling, drøfter han flere problemstillinger.
Modellen går i korthet ut på å se organisasjonen som en firkant delt i fire deler, hvor vi kategoriserer oppgavene i: Viktig og påtrengende(kvadrant 1), Viktig og ikke påtrengende (kvadrant 2), uviktig og påtrengende (kvadrant 3) og uviktig og ikke påtrengende (kvandrant 4).
Forskning viser at alt for mange skoler beveger seg for det meste i kvadrant 1. Coveys budskap er at vi må bevege oss mye mer over i kvadrant 2, det vil si å sette fokus på utvikling. Han påpeker at mye av årsaken til at vi befinner oss i kvadrant 1 ligger i forsømmelsen av kvadrant 2! Mye kunne vært unngått i kvadrant 1 dersom vi hadde tatt oss tid til kvadrant 2( felles planlegging, utvikling av fellesskapsverdier, ped. plattform, bygging av nettverk). I kjølvannet av dette får den private praksis leve videre i beste velgående! Dette sett opp mot innføring av ikt i skolen er interessant.
Hvordan tenker vi som skoleledere når ikt skal implementeres hos oss? Er det bare å sette oss noen mål, stille krav, følge de opp og evaluere som skal til? Jeg tenker at hos oss på Leknes skole så burde vi kanskje gå ett skritt tilbake. Kanskje er det tid å børste støv av vår visjon som vi har hatt i minst 15 år: Læring, trygghet og Trivsel? Kanskje må vi hente frem det vi har felles hos oss, fremheve de kvaliteter som er på Leknes skole og bidra til å løfte frem alt vi kan være stolte av? Kanskje må avdelingene jobbe hardt for en felles forståelse av ikt i undervisning og mening og utbytte med å bruke verktøyene? Det vil alltid være et spenningsforhold mellom drift og utvikling, mellom kollektivt og individuelt arbeid, men dette må balanseres av skolens ledelse.
Det stilles som krav at vi SKAL være digital i alle fag, her er det altså ikke et individuelt valg som kan overstyre læreplaner og sentralt gitte forskrifter. Igjen kommer vi tilbake til lederrollen i dette. Den standard som settes på ledernivå vil på sikt også sette sitt preg på organisasjonen. Som ledere må vi være bevisst dette og ikke minst ta konsekvensen av vår posisjon. Å få ryddet av veien utstyrsmessige og praktiske problemer knyttet til ikt vil også være av stor betydning. Dersom vi skal stille krav og følge opp, må ikt- utstyr være på plass. Som leder må vi ha en visjon og mål å styre etter. Dersom vi ikke vet hva vi vil med ikt i skolen, så overlater vi i praksis dette store og viktige området til hver enkelt lærer og vi får en sprikende og tilfeldig implementering av ikt i skolen. Den reflekterte pedagogiske bruken blir ikke satt i system og vi blir stående på trinn to i taksonomien til Nils Ole Nilsen( kap 6 i boka kompetent skoleledelse).
Modellen går i korthet ut på å se organisasjonen som en firkant delt i fire deler, hvor vi kategoriserer oppgavene i: Viktig og påtrengende(kvadrant 1), Viktig og ikke påtrengende (kvadrant 2), uviktig og påtrengende (kvadrant 3) og uviktig og ikke påtrengende (kvandrant 4).
Forskning viser at alt for mange skoler beveger seg for det meste i kvadrant 1. Coveys budskap er at vi må bevege oss mye mer over i kvadrant 2, det vil si å sette fokus på utvikling. Han påpeker at mye av årsaken til at vi befinner oss i kvadrant 1 ligger i forsømmelsen av kvadrant 2! Mye kunne vært unngått i kvadrant 1 dersom vi hadde tatt oss tid til kvadrant 2( felles planlegging, utvikling av fellesskapsverdier, ped. plattform, bygging av nettverk). I kjølvannet av dette får den private praksis leve videre i beste velgående! Dette sett opp mot innføring av ikt i skolen er interessant.
Hvordan tenker vi som skoleledere når ikt skal implementeres hos oss? Er det bare å sette oss noen mål, stille krav, følge de opp og evaluere som skal til? Jeg tenker at hos oss på Leknes skole så burde vi kanskje gå ett skritt tilbake. Kanskje er det tid å børste støv av vår visjon som vi har hatt i minst 15 år: Læring, trygghet og Trivsel? Kanskje må vi hente frem det vi har felles hos oss, fremheve de kvaliteter som er på Leknes skole og bidra til å løfte frem alt vi kan være stolte av? Kanskje må avdelingene jobbe hardt for en felles forståelse av ikt i undervisning og mening og utbytte med å bruke verktøyene? Det vil alltid være et spenningsforhold mellom drift og utvikling, mellom kollektivt og individuelt arbeid, men dette må balanseres av skolens ledelse.
Det stilles som krav at vi SKAL være digital i alle fag, her er det altså ikke et individuelt valg som kan overstyre læreplaner og sentralt gitte forskrifter. Igjen kommer vi tilbake til lederrollen i dette. Den standard som settes på ledernivå vil på sikt også sette sitt preg på organisasjonen. Som ledere må vi være bevisst dette og ikke minst ta konsekvensen av vår posisjon. Å få ryddet av veien utstyrsmessige og praktiske problemer knyttet til ikt vil også være av stor betydning. Dersom vi skal stille krav og følge opp, må ikt- utstyr være på plass. Som leder må vi ha en visjon og mål å styre etter. Dersom vi ikke vet hva vi vil med ikt i skolen, så overlater vi i praksis dette store og viktige området til hver enkelt lærer og vi får en sprikende og tilfeldig implementering av ikt i skolen. Den reflekterte pedagogiske bruken blir ikke satt i system og vi blir stående på trinn to i taksonomien til Nils Ole Nilsen( kap 6 i boka kompetent skoleledelse).
Abonner på:
Innlegg (Atom)